Jeg ville allerede nå informere om at dette ikke handler om min psykiske helse, eller hvor jævlig mitt liv er og at jeg ikke vil leve mer. Det er på inegn måte det bloggen min handler om, og jeg har, og har heller ikke hatt det så ille.

Da jeg søkte om skoleplass her i London syns jeg det var veldig artig at det var mulighet for å kombinere 2 fag i bacheloren min. Genialt og en flott måte å få lærdom fra to temaer tenkte jeg. det viste seg, såklart, at når man gjør dette, er det en fare for at fagene man kombinerer ikke har et samarbeid seg i mellom om frister og datoer. Dette gjorde dermed at begge mine fag bestemte seg for å gjøre unne 50% av faget, før jul. Det vil da si like mange oppgaver de første 3 månedene, som de siste 6. Det førte dermed til at jeg de siste 2 ukene har hatt 11 innleveringer av diverse oppgaver. Noe som har vært meget stress, eller veldig tøft om du vil.

Men nå, for en halvtimes tid siden ble jeg frigjort fra stresset mitt. Siste oppgave var plutselig ferdig. Jeg kunne lukke bøkene mine, og hva kjente jeg?  Jo, frihet. En fantastisk følelse, som jeg ikke kan huske sist jeg hadde.

Og nå, etter 90 dager i England, er det på tide å pakke kofferten. jeg skal om 30 timer hjem til verdens vakreste og beste land å bo i, vårt kjære Norge.

Finnes det noe bedre?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våknet kl 0700, og jeg var dårlig. Til tross for dette, klarte jeg å reise meg for å ta telefonen. Det var NRK. Tore Sagen hadde blitt syk i dag, og jeg måtte stille i dagens sending i Radioresepsjonen på P3. Jeg takket selvsagt ikke nei, så meg, Steinar og Bjarte hadde en artig sending der vi pratet om alt og ingenting til våre lyttere.

Etter dette var jeg såklart veldig trøtt. Jeg kom hjem, la meg, og sovnet. Plutselig etter en times tid våkner jeg. På stolen forran meg sitter Gordon Brown og Jens Stoltenberg i en høylytt diskusjon. Jeg stiller såklart ingen spørsmålstegn til hvorfor de har en slik viktig, innholdsrik diskusjon om europas fremtid på akkurat mitt rom, men jeg ber dem pent om å roe seg ned.

Jeg hadde helt glemt at julebordet var i dag. Jeg bor jo i London, men det skulle selvsagt bli holdt i Tønsberg, samme sted som i fjor. Etterhvert gikk det opp for meg at julebordet jeg var på var helt identisk med det jeg var på i fjor. Samme folk, sted, ølbongene og merkelig mat. Men det brydde meg liksom ikke. Er jo helt topp å gjennoppleve de gode stundene.

Og så vånet jeg igjen, jeg skjønte at feberen hadde spilt meg et puss, og at jeg nesten bør prøve å bli frisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skolen min er visstnok ikke så altfor langt fra Heathrow. Altså, den er jo langt unna, men jeg kan hvertfall se fly fra både vindu og på skoleveien. Nå, i de siste ukene så har jeg gledet meg så mye til å dra hjem, at når jeg ser et SAS fly oppe på himmelen, så får jeg nesten lyst til å klappe. For joda, om 10 dager er jeg hjemme. Hjem til ett litt kaldere vær, venner, familien og jul. Finnes det noe bedre enn å dra hjem til jul? Og det uten bekymringer i tillegg? tror ikke det nei.

Men joda, før jeg kan dra til det som plutselig, på 3 og en halv måned ble forvandlet fra helt ordinært til ett himmelrike, så må jeg få fullført en del. I dag var det en feature, i morgen er det en profil på en 19 åring som har bodd på 4 kontinenter. Det bør bli interessant. Heldigvis er det blitt enklere å skrive på engelsk, men det sier seg kanskje selv.. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uansett hvor vanskelig en jobb er, så er det grenser for hvor mange sjangser en person skal få. Det er nesten en skam at han måtte trekke seg selv, og at ikke suppegjengen i NFF tok afære tidligere.

Men vær så snill, gi oss Tom Nordlie, det kommer faktisk til å fungere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slapphet: Danskene er uten tvil verdens slappeste folkeslag. Bare i sitt eget språk har dem over 40 forskjellige ord med en og samme betydning: Slapphet. Grunnen til at denne gjengen i det hele tatt valgte å bosette seg her, er selvsagt fordi dem slipper å gå opp en eneste bakke. Toppen av lykke for en danske, er ingenting. Absolutt ingen verdens ting.

Bayer: At Danmark er glad i pils vet vi alle. De er også ett av de landene som drikker mest, like bak Grønnland. Man kan jo kanskje lure på hva som fikk Grønlenderne til å starte med disse drikkevanene?

Eksportindustrien: I Norge har vi oljen, svenskene har biler, gressklippere og snus. I flere tiår var danskenes viktigste eksportvare bacon. Den er nå skjøvet ned fra tronen av, såklart, bayer.

Språket: Hvis du prøver å svelge en hel potet, og den setter seg fast i halsen, vil folk tro du er dansk når du prater. Utrolig nok nesten like stygt som deres naboland, Tyskland. At danskene har en sjarmfull måte å prate på, er som å kalle Holocaust for en festaften.

Tall: 7 og halv tres? Måten denne gjengen teller på er så latterlig at det ikke trenger noen næremere beskrivelse.

Vekt: 2 av 3 dansker er klassifisert som overvektige. Det sier seg vel egentlig selv når landet flyter over av wienerbrød, pils og kjøtt, og når noe så fysisk som sex, har fått navnet "Bolle".

Kolonitiden: Utrolig nok, greide dette landet å få kontroll på oss i hele 400 år. En tid som ettertid blir sett så mørkt på at den har fått navnet 400 års natten. Kanskje ikke så merkelig.

Aqua: Hele grunnen til at denne gruppen i det hele tatt ble til, var fordi 3 menn var så forelsket i en norsk jente at dem måtte ha en grunn til å være sammen med henne. Kanskje ikke så rart, med tanke standeren blant danske piger.

Røde Pølser: Kan da umulig være bra for noen. Pølser i seg selv er ingen helsekost, og jeg nekter å tro at en palle med fargestoffer gjør dem bedre.

Film: Lars von trier, dogmefilm, doggumentarer og gud vet hva. Det var kanskje ett artig eksperiment, men når det aldri slutter, kan det da umulig bety annet enn at dansk film sliter med økonomien?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag fikk jeg ett brev. Der stod det: Official warning, you could be in serious trouble if you’re watching TV without a TV licence.

Den skumle gjengen bak dette brevet vet hva dem driver med. Hvis jeg ikke ser til (helvete) å svarer på dette brevet, så sender dem en "patrulje" til meg, for å gå gjennom rommet "To check if you are watching TV in your halls".

Jeg syns det var litt morsomt, og jeg ser for meg den gjengen som har som levebrød å løpe fra hjem til hjem for å sjekke om du har en Tv eller ikke. jeg ser for meg store, sure, dumme idioter i 40 års alderen som er sterkt innspirert av diverse krimhelter de har sett på sin lovlige  TV.

Jeg vurderer å ikke svare på dette brevet. Er jeg heldig så får jeg besøk av Tvlisensens utgave av "Mr. Bookman" i Seinfeld. det ville vært artig.

Mr Licenceman, how are you?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva i all verden tenker denne dama med? Hun har spilt inn en sexscene,  den kanskje mest latterlige sexscenen i norsk filmhistorie. Kan noen være så snill og være enig med meg når jeg sier at hvis man tar av seg klærne på film, så må du tåle at det blir vist igjen senere? uansett hva som har stått på den servietten av en kontrakt du skrev under på i fiskerus.

Jeg orker det rett og slett ikke. Jeg merker jeg blir psykisk uvell bare av å høre navnet hennes. Er det virkelig mulig å være så forferdelig vanskelig? Hvor lenge skal hun sutre over dette? Hva i all verden får ett menneske til å forlate ett studio i harnisk fordi ett 2 sekunders klipp UTEN frontal nakenhet ble sendt på samme kanal dagen før?

Dette får meg til å tenke på diverse realtykjendiser som har sutret over å ha blitt "pepret" i media de siste årene. Hør på meg, norske medier er snille i sammenligning med resten av verden. Velger du å bli skuespiller eller om du melder deg inn i en reality serie, så blir du automatisk en offentlig person. Er du en offentlig person kan du si farvell til ett privatliv, ting blir blåst opp, hvertfall når man gjør så mye idiotisk som norske kjendiser har en tendens til å gjøre i sin selvrus kombinert men kokain.

Med andre ord, spiller du inn en sexscene, ikke vær så naiv at du tror hele medieverdenen vil ta hensyn til den idiotiske kontrakten din, og hvis at du faktisk har en ryggrad. Etter dette er det ikke et fiber i hele kroppen min som klarer å respektere dette mennesket.

Og hva skjer nå? Jo, hun krever 260 000 i erstatning, og har en 5 måneders sykemelding. Vær så snill, jeg orker det ikke…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når man bor i utlandet er det naturligvis mye man savner, i dag fikk jeg en påminnelse på noe jeg savner, men som jeg ikke visste at jeg savnet. Norsk journalistikk har kanskje ikke det beste ryktet, men leter man godt nok, så finner man den ene saken som plutselig får verden til å stoppe opp for deg. Dagbladets sportsmagasin som blir utgitt på fredager er faktisk det bilaget der det er en mulighet for å finne de sakene, og i dag dukket den opp.

Jeg hadde hørt om han før. Historien om monstertalentet Martin Bengtsson, gutten som ble genierklært som 16 åring, og sendt til Inter som 17 åring. Det er kanskje ett halvt år siden jeg ved et uhell ble sittende og se på SVT. Martin Bengtsson holdt et foredrag, et fordrag som var så engasjerende at å skifte kanal ville vært en skam.

Og det samme skjedde i dag, en av sportmagasinets, kanskje Norges beste bilag, artikler var endt opp på nettsidene, og jeg kjente straks igjen bildet av en 16 år gammel Bengtsson, med svensk landslagstrøye og kapteinsbind. Historien er så sinnsyk at du skulle være steinhard for å ikke la deg engasjere. Det handler ikke om fotball, men om å finne seg selv, og hvem man er. Det er som en klassisk ideologi og identitetsoppgave.

Martin Bengtsson var en av, kanskje, mange fotballspillere som plutselig forstod at livet hans hadde gått bort til trening. Han fikk en kneskade, ikke av den alvorlige typen, men da han var borte fra fotballen en måneds tid gikk det opp for han, hvem er jeg uten en fotball? er hele min eksistens avhengig av at kneet mitt er friskt?

Og slik fortsatte det, og slik kunne det også ende. Et mislykket selmordsforsøk gjorde at han reiste hjem, og avsluttet en lysende karriere der han hadde alt, i en alder av 17 år.

Fotballspillere er en blandet gjeng med mennesker som alle andre, og Bengtsson er tydelig bevis på det. Historien hans er en av de meste gripende jeg har hørt på alt for lenge, så hvis du har litt tid til overs på en ellers fin fredagskveld, så annbefaler jeg denne:

http://www.dagbladet.no/2008/11/21/magasinet/sportmagasinet/fotball/3778684/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

bursdag er jo egentlig bare en dag som alle andre, og noen dager i forveien ler man litt av det, og later som om man egentlig ikke bryr seg.

Men så kommer dagen, og det er litt stas. Plutselig er man center of attention og alle vil ha en bit av deg (nå overdriver jeg fælt), men det stemmer jo til en liten viss grad.

Dagen til nå har vært bra. Jeg våknet 7.30, til tross for at jeg hadde fri, tuslet rundt på mitt lille rom før jeg gikk ut på kjøkkenet. Der hadde mine flatmates lagt frem masse kort, sjokolade og ett kakestykke, som jeg ble veldig glad for. Ettersom resten av gjengen var ute i går, var det selvfølgelig ingen som var våkne.

Etter dette gikk turen til skolen. Jeg satt meg i lesesalen (alene faktisk) og fikk lest en hel del. Mens jeg satt der ringte først min far, så min kusine, og jeg var faktisk så heldig at jeg mottok en samtale fra min kjære farmor. Og tro meg, når farmor ringer, da går man ut av lesesalen og hører etter. Ingenting slår en samtale med ett menneske fra den eldre generasjonen. Det mener hvertfall jeg! Jeg fikk også en hel del SMSer fra mine venner, og en av dem lød: "Gratulerer med dagen kompis, jeg elsker deg!". Det er ihvertfall ikke i min gjeng noen vane å avslutte samtaler og smser slik, men jeg syns jo det var koselig, og priser meg lykkelig for at jeg fortsatt er sikker på hans legning.

I 12 tiden var jeg lei av lesingen og tuslet videre. Tilbake på campus hadde gjengen våknet til, og jeg fikk til og med høre bursdagssangen. Det er litt flaut å bli sunget for, men litt stas også.

I dette øyeblikket vasker jeg klær, og venter på podcasten til radioresepsjonen, som er blitt dagens høydare. Jeg har også kost meg med saken mellom Svein "Jeg er god på kommunikasjon og sier ALDRI mine meninger i stedet for klubbens" Mathisen VS. Fædre"Landets dårligste avis som helst ansetter folk fra landets mest kristelige og dårligste privatskole"Landsvennen. I min verden er begge tapere av denne saken.

Men som sagt, resten av dagen går til litt lesing, og forhåpemtligvis en velfortjent pils på "acustic night", som er dagens tema på campuspubben. Treffende!

Ha en trivelig dag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg begynte å bli litt smålei. Gramsci, Frankfurterskolen, kapitalisme og vissheten om at det er 9 oppgaver igjen før jul. Men plutselig, midt i teksten jeg analyserte gikk det opp for meg. Dette er da for pokker ikke vanskelig. Det er ordene som er vanskelige. Lange drittord som ser tøffe og smarte ut. Kunsten er jo bare å oversette dem. "Å, så det betyr ‘egentlig’ ja, jøss", slik er det. Så nå er igrunn tekstene litt enklere, og forfatterne jeg tidligere så opp til er avslørt. Avslørt som ett boyband med playback.

Men, uansett. Jeg har bursdag til torsdag, hvilket er artig å se frem til. Det er nok ikke som jul, men det er fortstt bedre en palmesøndag. Hvordan dagen skal feires er jeg usikker på, men det blir nok med lesing, en handletur og en runde med tetris. Jeg skal jo heller ikke glemme at jeg får min mor og søster over i helgen, som jeg virkelig har store forventninger til, ettersom jeg endelig kan være med dem og leke turist igjen.

I tillegg kan jeg jo informere om at høsten har kommet til London. Det er kaldt, men selvføleglig også nydelig. Heia heia!

Så for å oppsummere så er jeg litt smartere, og dere akademikere, dere er avslørt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende